Forfattere, Litteratur

«En av fjorårets mest leste Samtiden-saker»

klebrig Legg igjen en kommentar

All ære til forfatter Hanne Ørstavik. Likefullt forsyner jeg meg frekt med en bit av æren for ‘klikk-volumet’ siden jeg i tillegg til å dekke bokbadet i Bergen også sto bak heading og ingress på Samtidens nettsider. Saken følger under faksimilen:

Bokbad med Hanne Ørstavik: – Jeg er ikke så interessert i teori. Kunsten må virke

Hanne Ørstaviks tålmodighet ble satt på prøve under bokbadet for hennes nye roman på Litteraturhuset i Bergen. 

Publisert: 2. mai 2023 kl 10.14

– Du snakker for mye!

Det ble til slutt nok for forfatteren, som tålmodig hadde lyttet til mange og dype resonnementer om hennes roman fra professor emeritus i litteraturvitenskap Per Bruvik. Han var gitt oppgaven å lede bokbadet med en av våre fremste forfattere, nå aktuell med sin roman nummer 16. Å diskutere litteraturteoretiske aspekter skulle det vise seg at Ørstavik var lite villig til. Hun var mer opptatt av at romanen måtte oppleves, der og da; når romanen er utgitt eier forfatter og lesere den sammen, og må oppleves sammen, hevdet hun.

På et senere teoritungt tidspunkt i samtalen henvendte hun seg derfor til tilhørerne og spurte hva de ønsket. Og for andre gang denne kvelden løftet Ørstaviks hviskende meditative stemme oss inn i hennes seneste romanunivers, bli hos meg.

Hanne Ørstavik, bosatt i Milano, var i hjemlandet for å promotere romanen, nylig utgitt til strålende anmeldelser. Og selv om det ble nokså dårlig match under stevnemøtet mellom akademia ved litteraturteoretiker Bruvik og en av forfatterstandens mest erfarne håndverkere her til lands, var det hele tiden muntert mellom dem. En varm og raus tone.

Bruvik hadde så mye på hjertet. Innsiktsfulle betraktninger. Men innledningsvis tok det drøye ti minutter før han første gang henvendte seg til forfatteren, da for hennes synspunkt på litteraturhusets programomtale; hvordan romanen «særlig undersøker og tematiserer en kjærlighet som er fylt med redsel» samt «hvordan kjærlighet kan være tett knyttet til frykt og vold, og hvordan en selv kan stenge seg ute fra en helt grunnleggende og livgivende kjærlighet.»

– Den er helt ok.

– Mm … jo, men er det noe du vil legge til? 

– «Kjærlighet fylt med redsel» … der begynner jeg å spekulere, liksom, er det mulig? Men det er ikke så farlig.

Bruvik trakk seg tilbake til teoriene: Hva er en god bok? Og svarte selv. Etter noen minutters betraktninger meddelte han at Ørstaviks roman hadde skapt utrolig mange ambivalente følelser hos ham, som han listet opp. Han lurte på om hun ville kommentere?

– Nei, men vi kan kanskje lese litt? Eller jeg kan høre ferdig, og så …

– Det var et komplement til romanen, altså. 

Igjen lo de begge, og tilhørerne med.

Kunsten virker, den snakker ikke

Men Bruvik fortsatte, og etter enda et par minutters litterært dypdykk ville han ha forfatterens syn på de flytende overgangene han mente å finne i perspektiver fra jeg-fortelleren og romanens (andre) hovedperson (jeg-fortelleren er forfatter og skriver en roman). Ørstavik svarte nærmest «Dag Solstad-aktig»: 

– Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Hanne Ørstavik leste fra sin siste bok, bli hos meg. Foto: Øyvind Lerø

Ørstavik hadde blitt stadig mer direkte i sine kommentarer, som når Bruvik ville ha henne til å kommentere psykoanalytiske problemstillinger man kunne trekke ut av romanen.

– Jeg er ikke så interessert i teori, utbrøt hun, igjen til latter fra salen.

Og hun fortsatte heller med å fortelle om tilblivelsen av sine to siste romaner. Senere tok hun opp tråden om teori versus en god bok; om at kunsten virker, den snakker ikke. Selv om det er ord. Hvis den ikke virker, er det en dårlig bok. Jeg vil jo leve! For brannen, fortsatte hun, som var så sterk for henne i denne romanen, er den dype konflikten i det å være veldig, veldig glad i en person som har et eksplosivt sinne. Det være seg en far eller en ny kjæreste.

– Hvordan er kjærligheten mulig hvis du hele tiden er redd?  

Sorg og savn

bli hos meg var påbegynt før hennes forrige, ti amo, skrevet på 11 dager i januar 2020 da hun og hennes dødssyke italienske ektefelle visste de ikke ville få oppleve neste nyttår sammen. Da han ikke ville snakke om døden, ble det presserende for Ørstavik å skrive ti amo, skrive om det de ikke samtalte om.

I tiden etter, i sorg og savn, erfarte hun at ingen ord nådde inn til henne. De var som vatt. Hun kunne ikke skrive. Det som fantes av tekst til bli hos meg, var enkelte scener skrevet tidligere. Den aller første, den som Ørstavik forsto ville utvikles til en ny roman, kom til henne kun som et bilde: En kvinne på kne på en flytebrygge ser ned i vannet. I Minneapolis, USA. Hun skulle bli Judith, hovedperson i roman-jegets roman, skrevet fra Italia. En stor utfordring skulle bli å knytte roman-jegets egen historie sammen med Judiths, til én roman.

Fortid som endres

Det første utdraget Ørstavik leste på Litteraturhuset, var åpningen av boka. Her bidro professor Per Bruvik til en interessant dialog om tid, om nået. Han oppfattet nået i åpningen som flytende. Mer enn bare som bevegelser i tid. Romanen starter som skildring av fortellerens barndom, og veksler mellom tilbakeblikk og fortellerens refleksjoner. Hanne Ørstavik var enig og mente å kunne avvise at fortid er noe fast og uforanderlig. Når barndom erindres, er den til stede i nået, den er presens. Fortiden endres fordi vi kontinuerlig endres, også i synet på det fortidige. 

Overfor sine lesere i Bergen viste Hanne Ørstavik at romanen bli hos meg er blitt en roman der mange av trådene hun har vært opptatt av i sitt forfatterskap, møtes, og syntes godt om Litteraturhuset i Bergens tittel for bokbadet: «Kjærlighet som litterært prosjekt».

Litteratur

LitFestBergen befester seg som internasjonal arena med 100 forfattere fra 20 land

klebrig Legg igjen en kommentar
  • Fotocollage: BergenLittFest

Bergen Internasjonale litteraturfestival samler 8.–12. februar litteratur-, kultur- og samfunnsinteresserte for femte gang. I år under temaet «raseri». 

Samtiden.no · Publisert: 10. februar 2023 kl 15.33

­Festivalsjef Teresa Grøtan har kringkastet raseriet – emosjonen som har vært forherliget, forbannet og debattert helt siden Homer skrev Iliaden – utover den runde, vakre, fredelige kloden (sett fra verdensrommet …) Det internasjonale ekkoet har skapt et mangfoldig program, som skal undersøke raseriet fra et litterært, kunstnerisk, politisk og vitenskapelig ståsted. Med dagens utrygge mediebilde virker det langt fra konstruert og svært så livsnært. Det valgte temaet vitner også om en festival som er blitt trygg på seg selv.

Festivalprogrammet vil befeste LitFestBergens internasjonale renommé. «Snarere enn ei avgrensing, tjener temaet som en inspirasjon til å oppdage, og snakke om litteratur og samfunn», skriver Teresa Grøtan og daglig leder, Hjørdis Losnedahl, i programheftet. De ønsker å være en festival som skriver seg inn i kjernen av hva det vi si å være menneske. «Vi lar politikken møte poesien, samfunnet møte kunsten og kunsten møte verda.»

Programmet har sine forutsigbare poster: «Raseri som ødeleggende kraft» er et møte mellom den tyrkiske politiske kommentatoren og forfatteren Ece Temelkuran – som også sitter i festivalens internasjonale kunstneriske råd – og leder av ytringsfrihetskommisjonen, Kjersti Løken Stavrum.

Andre poster har større stoppeffekt: I «Raseri som kreativ kraft», med den jamaicanske rastafaripoeten, radioverten, foreleseren og musikeren Mutabaruka, som har bygd en karriere omkring rettferdig harme, er fokuset det konstruktive og kreative aspekt ved raseriet. Dette som filosof Lars Fr. Svendsen, til en fullsatt sal på festivalens andre dag, tilskrev følgende metafor: «Sinne er å tråkke på gassen – raseriet er fyllekjøring.»

Festivalen er rik på kontraster, også i form og kulturuttrykk, og med erfaringer som forteller at publikum liker programposter som går utover den rene samtalen og utvider den i andre kunstretninger, har festivalsjefen tidligere uttalt at LitFestBergen ikke skal bli en kulturfestival. Den skal aldri gi slipp på litteraturen som sentrum. Det skal ikke være tvil om at det er litteratur det handler om.

Et interessant litterært prosjekt som presenteres under årets festival er tre essays innsatte ved Bjørgvin og Bergen fengsel har skrevet over festivaltemaet. Disse har fått titlene «Agressjon?», «Fem år med knytta nevar» og «De kappeløse dommerne». Disse er av flere årsaker interessante tekster, fra uventet hold, og som er gjengitt i programkatalogen.

Og selvsagt, man kommer ikke unna «Det bergenske raseri». Om det så er Lars Fr. Svendsen som foredrar om hva raseri er, eller at litteraturhusets «Kritisk kvartett» er erstattet med kolerisk kvartett.

Debatteres må også spørsmålet: «Finns det et eget, bergensk raseri?» Her er er det Morten Hammerborg, Alfred Fidjestøl og Preben Jordal som skal skarre på r-en i festivaltemaet. 

Til kontrast kan man på festivalens siste dag befinne seg langt unna baren med vredens beger om man gjester «Stille venner» til et møte det japanske wajin, som betyr fredelig eller rolig menneske. Det japanske ekteparet Chie Ito og Rei Ito lager fortellinger med resirkulert og håndlaget wa-shi (japansk papir) og møter arkitekten Ben Yu til en samtale om spiritualiteten og verdisynet bak arbeidet, og hvordan det også er påvirket av gammel kinesisk filosofi og den såkalte pre-sekteriske buddhismen. I år er festivalen rik på ulike morsmål, religioner og kulturer til et imponerende program.

Et lite land som Norge vil alltid stå i fare for å være provinsielt. Slik også folk og media i en landsdel eller by kan være det overfor sine lokale kunstnere som ennå ikke er nasjonalt oppdaget. Man får ikke den oppmerksomheten som kan virke naturlig etter kvalitative kriterier. Kanskje høster Bergen internasjonale litteraturfestival foreløpig større anerkjennelse internasjonalt enn nasjonalt, om det så er for bergenske smau enn for storbyens bulevarder. Det er i alle fall god grunn til å se fram til neste festival.

Klikk her for å se hele programmet

Velg å bla i programkatalogen på ISSUU for de omtalte essays fra fengselet

Camino de San Olav

‘Norsk camino’ – spansk jord

klebrig Legg igjen en kommentar
Å vandre Camino de San Olav må nordmenn unne seg. En to-tre dagers vandring på knappe seksti kilometer, i et kontemplativt, ubeskrivelig vakkert landskap med en rural spansk kultur, og mellom byene Burgos og Covarrubias som hver for seg alene kan forsvare et besøk; men for alle del: gå, opplev også caminoen mellom disse flotte stedene – menneskene, kulturen og landskapet.
  Camino de San Olav: Burgos-Covarrubias 59 km
       Min vandring: 4. og 5. april 2014
      En ‘avstikker’ på veien mot Santiago

PILEGRIMSMÅLET Capilla de San Olav ligger ved en liten landsby med verdensarv-status: Covarrubias. Dens historie holder fram bakgrunnen for Camino de San Olav og kapellet – oppført 800 år for seint! Les mer ‘Norsk camino’ – spansk jord →

Essay, Mine vandringer, Spiritualitet

Tilfeldighetenes mystikk

klebrig Legg igjen en kommentar
Jeg snur meg etter ropet. I en av Santiagos gater står en nordmann jeg aldri før har møtt, men som jeg like nedenfor byens busstasjon trodde jeg så, håpet jeg ville møte – før jeg ristet tanken ut av hodet med et skjerp deg, Øyvind, det skjer bare ikke!
– Hallo, er ikke du Lerø? spør han.
Jeg nikker til svar, overrumplet. Hvor sannsynlig er dette, liksom?
       Publisert i Pilegrimen, juni 2014

Bussen fra Finisterre tømmes for pilegrimer. Jeg finner min sekk, kjøper nattbuss-billett til Vitoria og legger i vei ned mot Santiagos sentrum mens jeg tenker på de siste dagers gode erfaring; på vei til Finisterre, ‘verdens ende’, da alt som hadde beriket min vandring mot Santiago de Compostela hvilte i kroppen, opplevde jeg det å gå som selve gleden. Timer uten tanke på å komme frem, dusje, spise, le og sove. Naturen kom mot meg med en åpen favn, til fuglenes sang i duskregnet. Gud var hos meg, som fullstendig fraværende. Og alle praktiske ting ved hjemturen skled ned i bunn av sekken. Les mer Tilfeldighetenes mystikk →

Essay, Litteratur

Spansk borgerkrig og vakker poesi – «Chove en Santiago» på norsk

klebrig Legg igjen en kommentar

Galicia, nordvest i Spania. Ned mellom klippene, vandrende ned til stranden, kommer et følge på syv sortkledte menn. Den åttende, en kvinne, er barbeint; kjolen, sort som det skulderlange håret, stryker ømt over sanden, og snart kvinnens hånd – over en klippe med ansiktets form. 

Bilder fra Luar na Lubres vakre musikkvideo «Chove en Santiago»
Bilder fra Luar na Lubres vakre musikkvideo «Chove en Santiago» på YouTube. Lenke i bunn av teksten.

av Øyvind Lerø
publisert i «PILEGRIMEN» 1-2014

Toner fra en fiolin glir sørgmodig over følget, beveger seg på en dis av strykere, og – om vi lytter intenst – til et svakt åndedrett som fra vind. Men det er havet, som lar tidens bølger rulle inn og klore mot klippene. Vinden, derimot, stryker seg gjennom det sorte sløret kvinnen har i hånden. Hun er en vakker sjel. Vinden vet.

Hun sørger. Dansen er stilnet, og gravfølget, folkemusikkgruppen Luar na Lubre – musikalsk preget av Galicias keltisk arv med med akustisk gitar, fiolin og sekkepipe – gir kvinnen styrke til å fremføre sitt vemod over Santiago de Compostela.

Musikkvideoen til «Chove en Santiago», dens vakre bilder og toner, senket seg dypt i mitt hjerte. Om vakker på det ytre plan, er den også sublim og mystisk; de sorte klærne, havet, vinden; ‘MAR’ står skrevet i sanden… 

I Spania er havet en velbrukt metafor når menneskets dyp av stemninger og følelser skal uttrykkes. Havet rommer det kjente og det skjulte. For oss, en referanse til å forstå uttrykket el duende; det er «kraften kunstneren må kjempe med og overvinne for å kunne skape … en mystisk kraft som alle kjenner og ingen filosof kan forklare.»

Kvinnen stryker hånden ømt over et forsteinet ansikt. Og havet over sanden. Da det trekker sin kappe tilbake, er noe annet skrevet der, hentet opp fra dypet; et navn, en mann sitert ovenfor: Lorca. 

 

El duende

Det var for å døyve ventetiden før min andre vandring i Spania at jeg på nyåret bestemte meg for å oversette «Chove en Santiago» til norsk. Det skulle også bli en vandring i en mørk og trist dal i spansk historie. Jeg kom veien om Lorca, mannen bak teksten Luar na Lubre fremfører.

Det er 1932. Dikteren som skal bli en av Spanias fremste – Federico Garcia Lorca – besøker Galicia. I områdene rundt pilegrimsbyen skriver han seks galiciske dikt: Seis Poemas Galegos. Et av disse er kjent etter førstelinjen: «Chove en Santiago» (det regner i Santiago). Originalt er tittelen: «Madrigal á Cibda de Santiago» – Madrigal til byen Santiago.

Et annet i samlingen er det mest umiddelbare pilegrimsdiktet: “Pilegrimsferd til Vår frue av båten”. Diktet er en hyllest til den berømte kirken i Muxia nord for Finisterre – verdens ende – Nuestra Señora de la Barca. Den er de sjøfarendes sanktuarium, men som 1. juledag 2013 dessverre brant og ble betydelig ødelagt.

Et tredje er ‘Santiago-månens dans’. I sin diktning var Lorca opptatt av månen, mørket og døden – uten at det skal forstås suicidalt. «Ekte kunst kan bare finnes der også døden er til stede», sa han, og hadde ‘el duende’ i tankene, en kraft som ikke skulle forstås som et rent indre forhold: «el duende er også evnen til å berøre tilhøreren.» Vi erfarer den.

En av Spanias fremste dramatikere

Les mer Spansk borgerkrig og vakker poesi – «Chove en Santiago» på norsk →

Dagbok Camino 2010

«Lost» in Ávila; mine første pilegrims-steg

klebrig Legg igjen en kommentar

Jeg venter på toget. Det gjør også ryggsekken og bjørkestaven. De to er like ferske som meg, og sammen står vi avventende på perrongen og lurer på hva som dukker opp først, toget eller tanken: «Hva er det jeg holder på med?»
Selv om jeg har gått mange småturer siste halvåret, har jeg så langt i mitt liv kun gått én tur på barmark som har vært lengre enn 10 kilometer, og nå skal jeg gå 25 om dagen; jeg aner heller ikke hvordan man ter seg på flerdagersvandring, i et land der en ikke kan språket og heller ikke vet sikkert hvor en skal spise og sove!

Men faktisk har timen på spansk jord allerede gitt en «pilegrim in spe» en gave av en hendelse: Ved bagasjebåndet på flyplassen hadde jeg sett to ryggsekker med kamskjell bli plukket opp av to voksne «peregrinas» – som brått snakket norsk! Den ene skulle vise seg å til og med beherske det stedlige språket, og veien fra flyplassterminalen, via Metroen, til togstasjonen ble en hyggelig transportetappe fylt av gode tips fra to erfarne pilegrimer. De to norske kvinnene tok toget til Oviedo, 450 km lenger nord; jeg skal også innom der – men til fots. Ryggsekken, staven og jeg er derfor alene igjen. Jeg kikker ned; ennå anser jeg mine lave Haglöfs Mid II fjellsko som døde gjenstander. Hvor feil kan man ta? Det ligger mye kjærlighet från söta bror sydd inn over disse sålene. Jeg skulle etterhvert erfare takknemlighet for vann, vind, sol, sko, stav og ryggsekk – gule piler, vin, vennlige mennesker og Guds raushet. Tomater elsket jeg fra før!

Toget, som skal ta meg de ti milene opp på Mesetaens sørlige ende, til Àvila på 1100 meters høyde, dukker opp på spor 3.  Jeg husker en bekjent sine ord: «Når du ruller ut fra togsasjonen i Madrid, kan du bare glemme engelsken.»  Jeg finner meg et sete og lirker frem ordboken. Spanske ord glir forbi, men togvinduet har snart all oppmerksomhet…

Man kan godt si det oppleveles som min første skoledag da toget etter to timer ankommer stasjonen i Ávila…

Det er til og med lite folk her, som om skoleklokka har ringt inn og alle har gått til time, mens jeg står noe desorientert på skoleplassen. Spanjolene «sover» selvsagt; det er siesta og i dag er det t.o.m. varmt, trolig drøyt 30 grader. Jeg går gatelangs mot det jeg tror er mer sentralt, og i en bitte-liten park finner jeg meg en benk under et tre.

Det er vindstille, og det blafrer kun i byens mektige historiske gevanter når dette merkelige avspiller seg i en by med kulinariske dogmer som står så sterkt at selv romerkirken sikler etter lignende; jeg prøver å være så diskret som mulig, men i stillheten avslører matpapiret en nordmann som sitter midt i byen og spiser – knekkebrød med brunost! Enda godt han ikke er innenfor bymuren enda!

Jeg hadde fremdeles to i sekken og mener selv – etter å ha manet meg litt opp –  at disse derfor kan spises med god samvittighet da
1) å spise slikt i Spania – matpakke, (oversett det til spansk, simple vinbønder: «knekkebrød med brunost!») uten å være tvunget av situasjonen – er vel helligbrøde, men jeg har altså derimot en god grunn!

2) Jeg slipper å kaste mat. Nordmenn der jeg kommer fra gjør ikke det – unnskyld, gjorde ikke det før, i alle fall.

Så er det over. Jeg ser meg rundt. Ingen okser kommer løpende, løshunder her har vel også anstendighet og er nøye med hva de spiser her. Jeg har kvittet meg et bevismateriale som avslører min kulturelle arv: matpakken. På tide å gå, komme seg innenfor den gamle bymuren  – og bli spanjol! Hola! Brunosten får meg til å føle meg mer ovenpå… Bymuren er enorm!

Den fantastiske bymuren rundt gamlebyen i Ávila
Den fantastiske bymuren rundt gamlebyen i Ávila
… Det varte ikke lenge; på nytt romler «lost» i magen. Jeg sitter slukøret utenfor bymurene igjen, denne gang på vestsiden og på feil side av en ugjennomtrengelig jernport der jeg til slutt fant ut pilegrims-alberguet i Ávla var. På porten er det en stor gul pil. Jeg har til og med ringt på en dør på et hus nedenfor her, og jeg skjønte etterhvert spanjolen dithen at det skulle stå et telefonnummer på jernporten et sted. I over en time har jeg stadig måttet mote meg på nytt opp til å ringe telefonnummeret som er oppgitt på porten, men det er ingen som svarer, heldigvis? – på et vis; en ting er å ikke kunne spansk, en annen ting er å ikke kunne det i telefonen.

Jeg finner frem ordboken. Peregrino – puerta (port) duger kanskje, og om jeg legger på peregrino de Noruega vil det forklare det meste. Søren at jeg kastet det, jeg kunne jo raslet litt med matpapiret i bakgrunnen…

Caminoen går over broen og den gule pilen peker på inngangen til alberguet i Ávila
Caminoen går over broen og den gule pilen peker på inngangen til alberguet i Ávila

Det er jo egentlig en av grunnene til at jeg har reist hit – for å kjenne på følelsen av å være «lost». Pilegrim betyr jo dessuten fremmed – utlending, og det er selvsagt negative elementer i det å være sluppet naken ned, geografisk sett – og trolig også på alle demografiske vis – midt i det hjertet av Spania. Men «lost» skulle være etter at jeg var begynt å gå, ikke her i urbane strøk, nei mer som i bøkene; i en skog eller på en øde slette, snublende frem til det første huset på kilometer, der det sitter en gammel kone utenfor og, når hun ser meg, subber inn for deretter å komme ut og rekke meg en bocadillo med ost og skinke og et glass kaldt, skummende cerveza, og ikke her hvor bilene suser forbi, med folk inni; de skal på fotballkamp, hente unger i barnehagen, på supermacado, bandøvelse, arbeid, foreldremøte … «lost» midt blant folk. Jeg hadde visst ikke tenkt på den varianten.

Santiago de Compostela

Mirakelsti

Lyd Legg igjen en kommentar

I 2005 skrev den engelske komponisten Joby Talbot fire satser for a capella kor basert på de fire tradisjonelle etappene på pilegrimsveien til Santiago de Compostela i Spania.

          Path Of Miracles • Korverk
            Joby Talbot | Tenebrae

Sakral musikk er vel egnet til å frambringe følelser og minner fra caminoen; som naturens milde kappe slås den igjen om pilegrimen; en gjenklang av hjertets lovsang da leden førte pilegrimen fram til synet av et storslått landskap på et høydedrag; erfaringen av den stille susen.
Musikk kan like gjerne underbygge forventning og lengsel foran neste vandring. Et dypere fokus denne gang. Åpne mer opp for troen på den usynlige virkelighet. Bli ett med historien, grunnlaget og de utallige pilegrimer gjennom tidene.  Slik vandre med Path Of Miracles, komposisjonens tekstinnhold; første sats forteller – der taiwansk sangteknikk er en musikalsk illustrasjon over halshoggingen av Santiago – historien fram til funnet av hans levninger på Compostela, Stjernemarken i Galicia, der byen nå ligger.

Det er stimulerende at verket er skapt over pilegrimsveiens typografi. 2. satsen Burgos berører pilegrimenes lede og smerte – det er her caminoen passerer den langstrakte Mesetaen i isende vind eller brennende hete. 3. satsen preges av lys – som katedralen i León – og overvunnet motstand. Inspirerende er også Talbots forening av gammelt og nytt; middelalderens stemmer blir gitt det 21. århundres kledning. Komposisjonen er på tilsammen 60′ (minutter), med satsene Roncesvalles 18′, Burgos 15′, Leon 12′ og Santiago 19′

Les mer Mirakelsti →

Camino Frances & San Olav 2014

Camino de San Olav – DAG 1

Galleri Legg igjen en kommentar
Etter fjorten dager på Camino Francés,  fra Saint-Jean-Pied-de-Port til Burgos, så jeg fram til en ensom vandring på den spanske St. Olav-caminoen, en to-tre dagers avstikker mot Covarrubias til Capilla de San Olav. Men april er ikke ‘sesong’, så muligheter for overnatting burde jeg sjekket på forhånd  …
     Dag 1: Burgos-Revilla del Campo 23 km

11.15. Sein start. Etter morgenmesse og museumsbesøk i den vakre Burgos-katedralen, la jeg endelig i vei. Å finne ut på ‘el campo’ gikk greit. Pilegrimspasset som turistkontoret like ved katedralen deler ut, viser vei gjennom sentrum. Ikke mange veikryss og gater fra katedralen ble vandreren loset inn på Via Verde, (grønn vei) der også et tægget info-skilt presenterte  Camino de San Olav – på norsk!

Den grønne veien var først asfaltert, men etterhvert gruslagt. Metallskilt med Nidaros-emblem bekreftet at dette også var leden, men de var tægget, bøyd og herpet og iblant fraværende. Kun gjenværende burgunder malingsflekker som hadde utgjort bunn bak skiltet sto igjen. Men det var ikke i denne enden av caminoen merkingen skulle forsvinne for godt …  Les mer Camino de San Olav – DAG 1 →

Spiritualitet

Ber til Guds Mor

Legg igjen en kommentar 
Intervju i avisen Dagen fredag 21. mars 2014

Øyvind Lerø dyrker ikke Maria, men ærer og ber til henne hver dag.

 

tekst|foto: johanna.hundvin.almelid@dagen.no

«HERRENS ENGEL brakte Maria det glade budskap og hun unnfanget ved Den hellige ånd. Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg, velsignet er du iblant kvinnene, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus. Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere, nå og i vår dødstime.»

Ordene er hentet fra Angelusbønnen, som inngår som en del av det daglige andaktslivet til katolikkene. Blant protestanter vekker den anstøt, på grunn av det som kan oppfattes som Mariadyrkelse, men for Lerø er den en daglig påminnelse om inkarnasjonen. Han konverterte til Den katolske kirke 9. juni 2005, og fant gleden i arven som kirken fortsatt holdt høyt hevet.

– Det ble mitt konkrete svar på lengsel etter enhet blant de kristne. Det var som å komme hjem og finne tilbake til min barndom som bedehusbarn, forteller han.

Les mer Ber til Guds Mor →

Bønn, Spiritualitet

Angelusbønnen

Notis Legg igjen en kommentar

Angelusbønnen

Herrens engel bragte Maria det glade budskap.
Og hun unnfanget ved Den hellige Ånd.

Hill deg, Maria, full av nåde,
Herren er med deg,
velsignet er du blant kvinner,
og velsignet er ditt livs frukt, Jesus.
Hellige Maria, Guds mor,
be for oss syndere,
nå og i vår dødstime.
Amen.

Se, jeg er Herrens tjenerinne.
Det skje meg etter ditt ord.
Hill deg, Maria…

Og Ordet ble kjød.
Og tok bolig blant oss.
Hill deg, Maria…

Be for oss, Guds hellige mor.
At vi må bli verdige til Kristi løfter.

La oss be:
Vi ber deg, Herre, fyll våre hjerter med din nåde,
så vi som ved engelens budskap har erkjent at Kristus, din Sønn, er blitt menneske,
ved hans lidelse og kors må bli ført til oppstandelsens herlighet.
Ved ham, Kristus, vår Herre.
Amen.

Fra Angelico's mesterlige maleri av Bebudelsen
Fra Angelico’s mesterlige maleri av Bebudelsen