I 2005 skrev den engelske komponisten Joby Talbot fire satser for a capella kor basert på de fire tradisjonelle etappene på pilegrimsveien til Santiago de Compostela i Spania.
Path Of Miracles • Korverk
Joby Talbot | Tenebrae
Sakral musikk er vel egnet til å frambringe følelser og minner fra caminoen; som naturens milde kappe slås den igjen om pilegrimen; en gjenklang av hjertets lovsang da leden førte pilegrimen fram til synet av et storslått landskap på et høydedrag; erfaringen av den stille susen.
Musikk kan like gjerne underbygge forventning og lengsel foran neste vandring. Et dypere fokus denne gang. Åpne mer opp for troen på den usynlige virkelighet. Bli ett med historien, grunnlaget og de utallige pilegrimer gjennom tidene. Slik vandre med Path Of Miracles, komposisjonens tekstinnhold; første sats forteller – der taiwansk sangteknikk er en musikalsk illustrasjon over halshoggingen av Santiago – historien fram til funnet av hans levninger på Compostela, Stjernemarken i Galicia, der byen nå ligger.
Det er stimulerende at verket er skapt over pilegrimsveiens typografi. 2. satsen Burgos berører pilegrimenes lede og smerte – det er her caminoen passerer den langstrakte Mesetaen i isende vind eller brennende hete. 3. satsen preges av lys – som katedralen i León – og overvunnet motstand. Inspirerende er også Talbots forening av gammelt og nytt; middelalderens stemmer blir gitt det 21. århundres kledning. Komposisjonen er på tilsammen 60′ (minutter), med satsene Roncesvalles 18′, Burgos 15′, Leon 12′ og Santiago 19′
Å vandre Camino de San Olav må nordmenn unne seg. En to-tre dagers vandring på knappe seksti kilometer, i et kontemplativt, ubeskrivelig vakkert landskap med en rural spansk kultur, og mellom byene Burgos og Covarrubias som hver for seg alene kan forsvare et besøk; men for alle del: gå, opplev også caminoen mellom disse flotte stedene – menneskene, kulturen og landskapet.
Camino de San Olav: Burgos-Covarrubias 59 km
Min vandring: 4. og 5. april 2014
En ‘avstikker’ på veien mot Santiago
PILEGRIMSMÅLET Capilla de San Olav ligger ved en liten landsby med verdensarv-status: Covarrubias. Dens historie holder fram bakgrunnen for Camino de San Olav og kapellet – oppført 800 år for seint! Les mer ‘Norsk camino’ – spansk jord→
Nok en gang går turen til Santiago de Compostela i Spania. Denne gang for å gå ‘selve’ caminoen – ruta som går fra Saint-Jean-Pied-de-Port på fransk side av Pyreneene og tvers over Den iberiske halvøy, ca 780 km.
Den blå linjen er Camino Francés. Den andre ruta gikk jeg i 2010 (Camino Carmel)
El Camino del Santiago er nå festet til film av kjente aktører fra Hollywood. Emilio Estevez har gitt sin far, Martin Sheen, hovedrollen i en film der vandringen til Santiago de Compostella er selve rammen i dramaet. Se traileren her. Les mer «The Way» fra Emilio Estevez→
I august i fjor la Lovingkindness som hun kaller seg, kvinnen fra New Zealand, i vei fra Nidaros for å gå like til Santiago de Compostela i Spania. Hun har heldigvis tatt seg god tid, og jeg kommer til å savne de jevne oppdateringene fra pilegrimsturen som hun har postet på Caminodesantiago-forumet. Her foregår alt på engelsk, altså ikke spansk. Det er ikke lange etappebeskrivelser du finner der, men vakre bilder og korte eller litt lengre tekster både om det hun har sett, mennesker hun har møtt og drypp fra sine indre tanker gjennom både ups and downs.
På vei over Dovre. Foto Susan Legg
I litt over et år nå har jeg altså fulgt med henne på veien. Det vil være litt av en jobb å lese alle postene hennes på en gang, men å skrolle gjennom for å se alle de vakreste bildene hennes, anbefales på det sterkeste. Så kan man gå tilbake i blant å lese seg gjennom og se alle fotografier over litt tid.
Forumet som hennes reiseskildring er postet på, er drevet av samme mann som driver et servicekontor for pilegrimer i Santiago dC, og han er faktisk nordmann! Ivar Rekve heter han, gift med en spansk kvinne og bodsatt i byen gjennom mange år nå.
Skal du på pilegrimstur i Spania får du gode råd og mye info på dette forumet, men ta noe med en klype salt; spesielt amerikanere kan problematisere selv den miste ting, og blir det snakk om bedbugs eller skader er det krisestemning…
Hvor Lovingkindness vil ta veien neste gang er ikke så lett å vite. Pilegrimsforningen i Trondheim gjorde et intervju med Susan Legg før hun la i vei. Det samme gjorde Pilegrimsfelleskapet St Jacob i Oslo
Det er ikke utenkelig at det å legge ut på langvandring etterhvert vil bli like natulig som i eldre tider, men nå av en litt annen årsak; ikke som en pålagt botshandling, men dog – en måte å vende om på – fra en nådeløs hetisk tilværelse til en ny frihet under Guds nådes sol og et nytt, noe forsvarsløst møte med ukjente mennesker på veien og deres godhet.
Foto av Susan da hun nærmet seg Oslo
Under er hennes ord (hennes variant inspirert av Salmenes bok) da hun la i vei med 4000 km foran seg:
In my heart are the highways to Zion,
In my soul are the words of the Lord,
and I will always be,
I will always be
a Peregrina to the end.
Jeg venter på toget. Det gjør også ryggsekken og bjørkestaven. De to er like ferske som meg, og sammen står vi avventende på perrongen og lurer på hva som dukker opp først, toget eller tanken: «Hva er det jeg holder på med?» Selv om jeg har gått mange småturer siste halvåret, har jeg så langt i mitt liv kun gått én tur på barmark som har vært lengre enn 10 kilometer, og nå skal jeg gå 25 om dagen; jeg aner heller ikke hvordan man ter seg på flerdagersvandring, i et land der en ikke kan språket og heller ikke vet sikkert hvor en skal spise og sove!
Men faktisk har timen på spansk jord allerede gitt en «pilegrim in spe» en gave av en hendelse: Ved bagasjebåndet på flyplassen hadde jeg sett to ryggsekker med kamskjell bli plukket opp av to voksne «peregrinas» – som brått snakket norsk! Den ene skulle vise seg å til og med beherske det stedlige språket, og veien fra flyplassterminalen, via Metroen, til togstasjonen ble en hyggelig transportetappe fylt av gode tips fra to erfarne pilegrimer. De to norske kvinnene tok toget til Oviedo, 450 km lenger nord; jeg skal også innom der – men til fots. Ryggsekken, staven og jeg er derfor alene igjen. Jeg kikker ned; ennå anser jeg mine lave Haglöfs Mid II fjellsko som døde gjenstander. Hvor feil kan man ta? Det ligger mye kjærlighet från söta bror sydd inn over disse sålene. Jeg skulle etterhvert erfare takknemlighet for vann, vind, sol, sko, stav og ryggsekk – gule piler, vin, vennlige mennesker og Guds raushet. Tomater elsket jeg fra før!
Toget, som skal ta meg de ti milene opp på Mesetaens sørlige ende, til Àvila på 1100 meters høyde, dukker opp på spor 3. Jeg husker en bekjent sine ord: «Når du ruller ut fra togsasjonen i Madrid, kan du bare glemme engelsken.» Jeg finner meg et sete og lirker frem ordboken. Spanske ord glir forbi, men togvinduet har snart all oppmerksomhet…
Man kan godt si det oppleveles som min første skoledag da toget etter to timer ankommer stasjonen i Ávila…
Det er til og med lite folk her, som om skoleklokka har ringt inn og alle har gått til time, mens jeg står noe desorientert på skoleplassen. Spanjolene «sover» selvsagt; det er siesta og i dag er det t.o.m. varmt, trolig drøyt 30 grader. Jeg går gatelangs mot det jeg tror er mer sentralt, og i en bitte-liten park finner jeg meg en benk under et tre.
Det er vindstille, og det blafrer kun i byens mektige historiske gevanter når dette merkelige avspiller seg i en by med kulinariske dogmer som står så sterkt at selv romerkirken sikler etter lignende; jeg prøver å være så diskret som mulig, men i stillheten avslører matpapiret en nordmann som sitter midt i byen og spiser – knekkebrød med brunost! Enda godt han ikke er innenfor bymuren enda!
Jeg hadde fremdeles to i sekken og mener selv – etter å ha manet meg litt opp – at disse derfor kan spises med god samvittighet da 1) å spise slikt i Spania – matpakke, (oversett det til spansk, simple vinbønder: «knekkebrød med brunost!») uten å være tvunget av situasjonen – er vel helligbrøde, men jeg har altså derimot en god grunn!
2) Jeg slipper å kaste mat. Nordmenn der jeg kommer fra gjør ikke det – unnskyld, gjorde ikke det før, i alle fall.
Så er det over. Jeg ser meg rundt. Ingen okser kommer løpende, løshunder her har vel også anstendighet og er nøye med hva de spiser her. Jeg har kvittet meg et bevismateriale som avslører min kulturelle arv: matpakken. På tide å gå, komme seg innenfor den gamle bymuren – og bli spanjol! Hola! Brunosten får meg til å føle meg mer ovenpå… Bymuren er enorm!
Den fantastiske bymuren rundt gamlebyen i Ávila
… Det varte ikke lenge; på nytt romler «lost» i magen. Jeg sitter slukøret utenfor bymurene igjen, denne gang på vestsiden og på feil side av en ugjennomtrengelig jernport der jeg til slutt fant ut pilegrims-alberguet i Ávla var. På porten er det en stor gul pil. Jeg har til og med ringt på en dør på et hus nedenfor her, og jeg skjønte etterhvert spanjolen dithen at det skulle stå et telefonnummer på jernporten et sted. I over en time har jeg stadig måttet mote meg på nytt opp til å ringe telefonnummeret som er oppgitt på porten, men det er ingen som svarer, heldigvis? – på et vis; en ting er å ikke kunne spansk, en annen ting er å ikke kunne det i telefonen.
Jeg finner frem ordboken. Peregrino – puerta (port) duger kanskje, og om jeg legger på peregrino de Noruega vil det forklare det meste. Søren at jeg kastet det, jeg kunne jo raslet litt med matpapiret i bakgrunnen…
Caminoen går over broen og den gule pilen peker på inngangen til alberguet i Ávila
Det er jo egentlig en av grunnene til at jeg har reist hit – for å kjenne på følelsen av å være «lost». Pilegrim betyr jo dessuten fremmed – utlending, og det er selvsagt negative elementer i det å være sluppet naken ned, geografisk sett – og trolig også på alle demografiske vis – midt i det hjertet av Spania. Men «lost» skulle være etter at jeg var begynt å gå, ikke her i urbane strøk, nei mer som i bøkene; i en skog eller på en øde slette, snublende frem til det første huset på kilometer, der det sitter en gammel kone utenfor og, når hun ser meg, subber inn for deretter å komme ut og rekke meg en bocadillo med ost og skinke og et glass kaldt, skummende cerveza, og ikke her hvor bilene suser forbi, med folk inni; de skal på fotballkamp, hente unger i barnehagen, på supermacado, bandøvelse, arbeid, foreldremøte … «lost» midt blant folk. Jeg hadde visst ikke tenkt på den varianten.
Her er ruten jeg valgte på min 760 km vandring i september 2010. Den blå linjen på tvers er den kjente Franskeveien som de fleste går, i 2010 et par hundre tusen. Selv møtte jeg, fra Ávila til Astorga, tre pilegrimer til fots..
Fra Astorga gikk jeg to dager mot stømmen til León, før jeg tok nordover på Camino Del Salvador over fjellene i nord til Oviedo.
Stein på Camino Primitivo
I Oviedo starter Camino Primitivo (den opprinnelige vei) til Santiago. Denne veien er opprinnelig i den forstand at under muslimenes erobring av det sørlige og midtre Spania i siste del det første 1000-år, ble de helligste relikviene i Spania flyttet og «gjemt» i katedralen Del Salvador i Ovido, og da pilegrimsvandringen til Santiago startet, var Oviedo det naturlige sted å besøke på veien, slik Frans av Assisi gjorde det på 1200-tallet;
Quien va a Santiago y no al Salvador, visita al siervo, pero no al Señor
Den som går til Santiago (St Jakob) og ikke til Frelseren, besøker tjeneren, men ikke Herren.
***
Ruten jeg gikk er derfor innom fem ulike caminoer. Da jeg startet i Ávila, var dette på helt sør på Mesetaen (den spanske høysletten) og på Camino Sur-este (sør-øst) som starter i Alicante.
Camino Sureste går sammen med den berømte, romerske Sølvveien, Via del la Plata, som går fra Sevilla i sør til Astorga. Min camino møter da denne i Benavente (gule markører)
Blå markører er på den nevnte franskeveien, Camino Francés
Røde markører er Camino Del Salvador (León til Ovideo) og grønn rute er Camino Primitivo som knytter seg igjen til franskeveien i Melide (siste blå markører).
Min vandring startet i Ávila som er litt nord for Madrid
PulsePilgrim 