Kategoriarkiv: Litteratur

«En av fjorårets mest leste Samtiden-saker»

Bokbad med Hanne Ørstavik: – Jeg er ikke så interessert i teori. Kunsten må virke

Hanne Ørstaviks tålmodighet ble satt på prøve under bokbadet for hennes nye roman på Litteraturhuset i Bergen. 

Publisert: 2. mai 2023 kl 10.14

– Du snakker for mye!

Det ble til slutt nok for forfatteren, som tålmodig hadde lyttet til mange og dype resonnementer om hennes roman fra professor emeritus i litteraturvitenskap Per Bruvik. Han var gitt oppgaven å lede bokbadet med en av våre fremste forfattere, nå aktuell med sin roman nummer 16. Å diskutere litteraturteoretiske aspekter skulle det vise seg at Ørstavik var lite villig til. Hun var mer opptatt av at romanen måtte oppleves, der og da; når romanen er utgitt eier forfatter og lesere den sammen, og må oppleves sammen, hevdet hun.

På et senere teoritungt tidspunkt i samtalen henvendte hun seg derfor til tilhørerne og spurte hva de ønsket. Og for andre gang denne kvelden løftet Ørstaviks hviskende meditative stemme oss inn i hennes seneste romanunivers, bli hos meg.

Hanne Ørstavik, bosatt i Milano, var i hjemlandet for å promotere romanen, nylig utgitt til strålende anmeldelser. Og selv om det ble nokså dårlig match under stevnemøtet mellom akademia ved litteraturteoretiker Bruvik og en av forfatterstandens mest erfarne håndverkere her til lands, var det hele tiden muntert mellom dem. En varm og raus tone.

Bruvik hadde så mye på hjertet. Innsiktsfulle betraktninger. Men innledningsvis tok det drøye ti minutter før han første gang henvendte seg til forfatteren, da for hennes synspunkt på litteraturhusets programomtale; hvordan romanen «særlig undersøker og tematiserer en kjærlighet som er fylt med redsel» samt «hvordan kjærlighet kan være tett knyttet til frykt og vold, og hvordan en selv kan stenge seg ute fra en helt grunnleggende og livgivende kjærlighet.»

– Den er helt ok.

– Mm … jo, men er det noe du vil legge til? 

– «Kjærlighet fylt med redsel» … der begynner jeg å spekulere, liksom, er det mulig? Men det er ikke så farlig.

Bruvik trakk seg tilbake til teoriene: Hva er en god bok? Og svarte selv. Etter noen minutters betraktninger meddelte han at Ørstaviks roman hadde skapt utrolig mange ambivalente følelser hos ham, som han listet opp. Han lurte på om hun ville kommentere?

– Nei, men vi kan kanskje lese litt? Eller jeg kan høre ferdig, og så …

– Det var et komplement til romanen, altså. 

Igjen lo de begge, og tilhørerne med.

Kunsten virker, den snakker ikke

Men Bruvik fortsatte, og etter enda et par minutters litterært dypdykk ville han ha forfatterens syn på de flytende overgangene han mente å finne i perspektiver fra jeg-fortelleren og romanens (andre) hovedperson (jeg-fortelleren er forfatter og skriver en roman). Ørstavik svarte nærmest «Dag Solstad-aktig»: 

– Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Hanne Ørstavik leste fra sin siste bok, bli hos meg. Foto: Øyvind Lerø

Ørstavik hadde blitt stadig mer direkte i sine kommentarer, som når Bruvik ville ha henne til å kommentere psykoanalytiske problemstillinger man kunne trekke ut av romanen.

– Jeg er ikke så interessert i teori, utbrøt hun, igjen til latter fra salen.

Og hun fortsatte heller med å fortelle om tilblivelsen av sine to siste romaner. Senere tok hun opp tråden om teori versus en god bok; om at kunsten virker, den snakker ikke. Selv om det er ord. Hvis den ikke virker, er det en dårlig bok. Jeg vil jo leve! For brannen, fortsatte hun, som var så sterk for henne i denne romanen, er den dype konflikten i det å være veldig, veldig glad i en person som har et eksplosivt sinne. Det være seg en far eller en ny kjæreste.

– Hvordan er kjærligheten mulig hvis du hele tiden er redd?  

Sorg og savn

bli hos meg var påbegynt før hennes forrige, ti amo, skrevet på 11 dager i januar 2020 da hun og hennes dødssyke italienske ektefelle visste de ikke ville få oppleve neste nyttår sammen. Da han ikke ville snakke om døden, ble det presserende for Ørstavik å skrive ti amo, skrive om det de ikke samtalte om.

I tiden etter, i sorg og savn, erfarte hun at ingen ord nådde inn til henne. De var som vatt. Hun kunne ikke skrive. Det som fantes av tekst til bli hos meg, var enkelte scener skrevet tidligere. Den aller første, den som Ørstavik forsto ville utvikles til en ny roman, kom til henne kun som et bilde: En kvinne på kne på en flytebrygge ser ned i vannet. I Minneapolis, USA. Hun skulle bli Judith, hovedperson i roman-jegets roman, skrevet fra Italia. En stor utfordring skulle bli å knytte roman-jegets egen historie sammen med Judiths, til én roman.

Fortid som endres

Det første utdraget Ørstavik leste på Litteraturhuset, var åpningen av boka. Her bidro professor Per Bruvik til en interessant dialog om tid, om nået. Han oppfattet nået i åpningen som flytende. Mer enn bare som bevegelser i tid. Romanen starter som skildring av fortellerens barndom, og veksler mellom tilbakeblikk og fortellerens refleksjoner. Hanne Ørstavik var enig og mente å kunne avvise at fortid er noe fast og uforanderlig. Når barndom erindres, er den til stede i nået, den er presens. Fortiden endres fordi vi kontinuerlig endres, også i synet på det fortidige. 

Overfor sine lesere i Bergen viste Hanne Ørstavik at romanen bli hos meg er blitt en roman der mange av trådene hun har vært opptatt av i sitt forfatterskap, møtes, og syntes godt om Litteraturhuset i Bergens tittel for bokbadet: «Kjærlighet som litterært prosjekt».

LitFestBergen befester seg som internasjonal arena med 100 forfattere fra 20 land

Bergen Internasjonale litteraturfestival samler 8.–12. februar litteratur-, kultur- og samfunnsinteresserte for femte gang. I år under temaet «raseri». 

Samtiden.no · Publisert: 10. februar 2023 kl 15.33

­Festivalsjef Teresa Grøtan har kringkastet raseriet – emosjonen som har vært forherliget, forbannet og debattert helt siden Homer skrev Iliaden – utover den runde, vakre, fredelige kloden (sett fra verdensrommet …) Det internasjonale ekkoet har skapt et mangfoldig program, som skal undersøke raseriet fra et litterært, kunstnerisk, politisk og vitenskapelig ståsted. Med dagens utrygge mediebilde virker det langt fra konstruert og svært så livsnært. Det valgte temaet vitner også om en festival som er blitt trygg på seg selv.

Festivalprogrammet vil befeste LitFestBergens internasjonale renommé. «Snarere enn ei avgrensing, tjener temaet som en inspirasjon til å oppdage, og snakke om litteratur og samfunn», skriver Teresa Grøtan og daglig leder, Hjørdis Losnedahl, i programheftet. De ønsker å være en festival som skriver seg inn i kjernen av hva det vi si å være menneske. «Vi lar politikken møte poesien, samfunnet møte kunsten og kunsten møte verda.»

Programmet har sine forutsigbare poster: «Raseri som ødeleggende kraft» er et møte mellom den tyrkiske politiske kommentatoren og forfatteren Ece Temelkuran – som også sitter i festivalens internasjonale kunstneriske råd – og leder av ytringsfrihetskommisjonen, Kjersti Løken Stavrum.

Andre poster har større stoppeffekt: I «Raseri som kreativ kraft», med den jamaicanske rastafaripoeten, radioverten, foreleseren og musikeren Mutabaruka, som har bygd en karriere omkring rettferdig harme, er fokuset det konstruktive og kreative aspekt ved raseriet. Dette som filosof Lars Fr. Svendsen, til en fullsatt sal på festivalens andre dag, tilskrev følgende metafor: «Sinne er å tråkke på gassen – raseriet er fyllekjøring.»

Festivalen er rik på kontraster, også i form og kulturuttrykk, og med erfaringer som forteller at publikum liker programposter som går utover den rene samtalen og utvider den i andre kunstretninger, har festivalsjefen tidligere uttalt at LitFestBergen ikke skal bli en kulturfestival. Den skal aldri gi slipp på litteraturen som sentrum. Det skal ikke være tvil om at det er litteratur det handler om.

Et interessant litterært prosjekt som presenteres under årets festival er tre essays innsatte ved Bjørgvin og Bergen fengsel har skrevet over festivaltemaet. Disse har fått titlene «Agressjon?», «Fem år med knytta nevar» og «De kappeløse dommerne». Disse er av flere årsaker interessante tekster, fra uventet hold, og som er gjengitt i programkatalogen.

Og selvsagt, man kommer ikke unna «Det bergenske raseri». Om det så er Lars Fr. Svendsen som foredrar om hva raseri er, eller at litteraturhusets «Kritisk kvartett» er erstattet med kolerisk kvartett.

Debatteres må også spørsmålet: «Finns det et eget, bergensk raseri?» Her er er det Morten Hammerborg, Alfred Fidjestøl og Preben Jordal som skal skarre på r-en i festivaltemaet. 

Til kontrast kan man på festivalens siste dag befinne seg langt unna baren med vredens beger om man gjester «Stille venner» til et møte det japanske wajin, som betyr fredelig eller rolig menneske. Det japanske ekteparet Chie Ito og Rei Ito lager fortellinger med resirkulert og håndlaget wa-shi (japansk papir) og møter arkitekten Ben Yu til en samtale om spiritualiteten og verdisynet bak arbeidet, og hvordan det også er påvirket av gammel kinesisk filosofi og den såkalte pre-sekteriske buddhismen. I år er festivalen rik på ulike morsmål, religioner og kulturer til et imponerende program.

Et lite land som Norge vil alltid stå i fare for å være provinsielt. Slik også folk og media i en landsdel eller by kan være det overfor sine lokale kunstnere som ennå ikke er nasjonalt oppdaget. Man får ikke den oppmerksomheten som kan virke naturlig etter kvalitative kriterier. Kanskje høster Bergen internasjonale litteraturfestival foreløpig større anerkjennelse internasjonalt enn nasjonalt, om det så er for bergenske smau enn for storbyens bulevarder. Det er i alle fall god grunn til å se fram til neste festival.

Klikk her for å se hele programmet

Velg å bla i programkatalogen på ISSUU for de omtalte essays fra fengselet

Tilfeldighetenes mystikk

Jeg snur meg etter ropet. I en av Santiagos gater står en nordmann jeg aldri før har møtt, men som jeg like nedenfor byens busstasjon trodde jeg så, håpet jeg ville møte – før jeg ristet tanken ut av hodet med et skjerp deg, Øyvind, det skjer bare ikke!
– Hallo, er ikke du Lerø? spør han.
Jeg nikker til svar, overrumplet. Hvor sannsynlig er dette, liksom?
       Publisert i Pilegrimen, juni 2014

Bussen fra Finisterre tømmes for pilegrimer. Jeg finner min sekk, kjøper nattbuss-billett til Vitoria og legger i vei ned mot Santiagos sentrum mens jeg tenker på de siste dagers gode erfaring; på vei til Finisterre, ‘verdens ende’, da alt som hadde beriket min vandring mot Santiago de Compostela hvilte i kroppen, opplevde jeg det å gå som selve gleden. Timer uten tanke på å komme frem, dusje, spise, le og sove. Naturen kom mot meg med en åpen favn, til fuglenes sang i duskregnet. Gud var hos meg, som fullstendig fraværende. Og alle praktiske ting ved hjemturen skled ned i bunn av sekken. Les mer Tilfeldighetenes mystikk

Spansk borgerkrig og vakker poesi – «Chove en Santiago» på norsk

Galicia, nordvest i Spania. Ned mellom klippene, vandrende ned til stranden, kommer et følge på syv sortkledte menn. Den åttende, en kvinne, er barbeint; kjolen, sort som det skulderlange håret, stryker ømt over sanden, og snart kvinnens hånd – over en klippe med ansiktets form. 

Bilder fra Luar na Lubres vakre musikkvideo «Chove en Santiago»
Bilder fra Luar na Lubres vakre musikkvideo «Chove en Santiago» på YouTube. Lenke i bunn av teksten.

av Øyvind Lerø
publisert i «PILEGRIMEN» 1-2014

Toner fra en fiolin glir sørgmodig over følget, beveger seg på en dis av strykere, og – om vi lytter intenst – til et svakt åndedrett som fra vind. Men det er havet, som lar tidens bølger rulle inn og klore mot klippene. Vinden, derimot, stryker seg gjennom det sorte sløret kvinnen har i hånden. Hun er en vakker sjel. Vinden vet.

Hun sørger. Dansen er stilnet, og gravfølget, folkemusikkgruppen Luar na Lubre – musikalsk preget av Galicias keltisk arv med med akustisk gitar, fiolin og sekkepipe – gir kvinnen styrke til å fremføre sitt vemod over Santiago de Compostela.

Musikkvideoen til «Chove en Santiago», dens vakre bilder og toner, senket seg dypt i mitt hjerte. Om vakker på det ytre plan, er den også sublim og mystisk; de sorte klærne, havet, vinden; ‘MAR’ står skrevet i sanden… 

I Spania er havet en velbrukt metafor når menneskets dyp av stemninger og følelser skal uttrykkes. Havet rommer det kjente og det skjulte. For oss, en referanse til å forstå uttrykket el duende; det er «kraften kunstneren må kjempe med og overvinne for å kunne skape … en mystisk kraft som alle kjenner og ingen filosof kan forklare.»

Kvinnen stryker hånden ømt over et forsteinet ansikt. Og havet over sanden. Da det trekker sin kappe tilbake, er noe annet skrevet der, hentet opp fra dypet; et navn, en mann sitert ovenfor: Lorca. 

 

El duende

Det var for å døyve ventetiden før min andre vandring i Spania at jeg på nyåret bestemte meg for å oversette «Chove en Santiago» til norsk. Det skulle også bli en vandring i en mørk og trist dal i spansk historie. Jeg kom veien om Lorca, mannen bak teksten Luar na Lubre fremfører.

Det er 1932. Dikteren som skal bli en av Spanias fremste – Federico Garcia Lorca – besøker Galicia. I områdene rundt pilegrimsbyen skriver han seks galiciske dikt: Seis Poemas Galegos. Et av disse er kjent etter førstelinjen: «Chove en Santiago» (det regner i Santiago). Originalt er tittelen: «Madrigal á Cibda de Santiago» – Madrigal til byen Santiago.

Et annet i samlingen er det mest umiddelbare pilegrimsdiktet: “Pilegrimsferd til Vår frue av båten”. Diktet er en hyllest til den berømte kirken i Muxia nord for Finisterre – verdens ende – Nuestra Señora de la Barca. Den er de sjøfarendes sanktuarium, men som 1. juledag 2013 dessverre brant og ble betydelig ødelagt.

Et tredje er ‘Santiago-månens dans’. I sin diktning var Lorca opptatt av månen, mørket og døden – uten at det skal forstås suicidalt. «Ekte kunst kan bare finnes der også døden er til stede», sa han, og hadde ‘el duende’ i tankene, en kraft som ikke skulle forstås som et rent indre forhold: «el duende er også evnen til å berøre tilhøreren.» Vi erfarer den.

En av Spanias fremste dramatikere

Les mer Spansk borgerkrig og vakker poesi – «Chove en Santiago» på norsk

«Orda er ikkje lenger stigen»

Etterord i utgjevinga «R. S. Thomas, Ein stad mellom tru og tvil» Dikt i utval.
Gjendikta av Hans Johan Sagrusten.

Efrem forlag, 2013

[Innkjøpt av Norsk Kulturråd]

«Orda er ikkje lenger stigen»

Utsegna er R. S. Thomas’ eiga ‘helsing’. Ei utsegn for tap av tru og håp? Det kan hende, vi får sjå. Det er henta frå det siste diktet i denne samlinga, og sist står det òg i Residues, samlinga diktaren var i gong med og visste ville bli utgjeven kort tid etter sin død. Han døydde i år 2000, i Wales, der han flytte lengre og lengre vest utover i sitt 87-årige liv, fødd som han var i 1913; dei eldste spora av R. S. Thomas er difor 100 år i år.

"Ein stad mellom tru og tvil» Efrem forlag 2013
«Ein stad mellom tru og tvil» Efrem forlag 2013

Ein stad mellom tru og tvil tar seg fram i dei siste femti. Det er eit stykke veg frå Spindrift, diktarens første diktsamling som vart skriven på 1930-talet og aldri utgjeven, og til grinda som opnar seg inn til dei markante samlingane Sagrusten har hovudstamma i utvalet sitt frå. Dette er dikt som etablerte Thomas som ein hyrde ‘med lykti i hand’ – for å låne ord sagt om Arne Garborg – for å kaste lys over sitt hovudtema: Gud og hans fråvær; Guds mørke nærvær.

Dikt skrivne før 1963 er difor knapt med, og mange er det heller ikkje frå dei aller siste samlingane. Heilt nyleg kom samlinga Uncollected Poems, og nye bøker om diktaren utgjevne i 2013 er ein tendens vi har sett ei stund; det er ikkje berre jubileums-virak.
Les mer «Orda er ikkje lenger stigen»