All ære til forfatter Hanne Ørstavik. Likefullt forsyner jeg meg frekt med en bit av æren for ‘klikk-volumet’ siden jeg i tillegg til å dekke bokbadet i Bergen også sto bak heading og ingress på Samtidens nettsider. Saken følger under faksimilen:
Bokbad med Hanne Ørstavik: – Jeg er ikke så interessert i teori. Kunsten må virke
Hanne Ørstaviks tålmodighet ble satt på prøve under bokbadet for hennes nye roman på Litteraturhuset i Bergen.
Publisert: 2. mai 2023 kl 10.14
– Du snakker for mye!
Det ble til slutt nok for forfatteren, som tålmodig hadde lyttet til mange og dype resonnementer om hennes roman fra professor emeritus i litteraturvitenskap Per Bruvik. Han var gitt oppgaven å lede bokbadet med en av våre fremste forfattere, nå aktuell med sin roman nummer 16. Å diskutere litteraturteoretiske aspekter skulle det vise seg at Ørstavik var lite villig til. Hun var mer opptatt av at romanen måtte oppleves, der og da; når romanen er utgitt eier forfatter og lesere den sammen, og må oppleves sammen, hevdet hun.
På et senere teoritungt tidspunkt i samtalen henvendte hun seg derfor til tilhørerne og spurte hva de ønsket. Og for andre gang denne kvelden løftet Ørstaviks hviskende meditative stemme oss inn i hennes seneste romanunivers, bli hos meg.
Hanne Ørstavik, bosatt i Milano, var i hjemlandet for å promotere romanen, nylig utgitt til strålende anmeldelser. Og selv om det ble nokså dårlig match under stevnemøtet mellom akademia ved litteraturteoretiker Bruvik og en av forfatterstandens mest erfarne håndverkere her til lands, var det hele tiden muntert mellom dem. En varm og raus tone.
Bruvik hadde så mye på hjertet. Innsiktsfulle betraktninger. Men innledningsvis tok det drøye ti minutter før han første gang henvendte seg til forfatteren, da for hennes synspunkt på litteraturhusets programomtale; hvordan romanen «særlig undersøker og tematiserer en kjærlighet som er fylt med redsel» samt «hvordan kjærlighet kan være tett knyttet til frykt og vold, og hvordan en selv kan stenge seg ute fra en helt grunnleggende og livgivende kjærlighet.»
– Den er helt ok.
– Mm … jo, men er det noe du vil legge til?
– «Kjærlighet fylt med redsel» … der begynner jeg å spekulere, liksom, er det mulig? Men det er ikke så farlig.
Bruvik trakk seg tilbake til teoriene: Hva er en god bok? Og svarte selv. Etter noen minutters betraktninger meddelte han at Ørstaviks roman hadde skapt utrolig mange ambivalente følelser hos ham, som han listet opp. Han lurte på om hun ville kommentere?
– Nei, men vi kan kanskje lese litt? Eller jeg kan høre ferdig, og så …
– Det var et komplement til romanen, altså.
Igjen lo de begge, og tilhørerne med.
Kunsten virker, den snakker ikke
Men Bruvik fortsatte, og etter enda et par minutters litterært dypdykk ville han ha forfatterens syn på de flytende overgangene han mente å finne i perspektiver fra jeg-fortelleren og romanens (andre) hovedperson (jeg-fortelleren er forfatter og skriver en roman). Ørstavik svarte nærmest «Dag Solstad-aktig»:
– Jeg vet ikke hva jeg skal si.
Ørstavik hadde blitt stadig mer direkte i sine kommentarer, som når Bruvik ville ha henne til å kommentere psykoanalytiske problemstillinger man kunne trekke ut av romanen.
– Jeg er ikke så interessert i teori, utbrøt hun, igjen til latter fra salen.
Og hun fortsatte heller med å fortelle om tilblivelsen av sine to siste romaner. Senere tok hun opp tråden om teori versus en god bok; om at kunsten virker, den snakker ikke. Selv om det er ord. Hvis den ikke virker, er det en dårlig bok. Jeg vil jo leve! For brannen, fortsatte hun, som var så sterk for henne i denne romanen, er den dype konflikten i det å være veldig, veldig glad i en person som har et eksplosivt sinne. Det være seg en far eller en ny kjæreste.
– Hvordan er kjærligheten mulig hvis du hele tiden er redd?
Sorg og savn
bli hos meg var påbegynt før hennes forrige, ti amo, skrevet på 11 dager i januar 2020 da hun og hennes dødssyke italienske ektefelle visste de ikke ville få oppleve neste nyttår sammen. Da han ikke ville snakke om døden, ble det presserende for Ørstavik å skrive ti amo, skrive om det de ikke samtalte om.
I tiden etter, i sorg og savn, erfarte hun at ingen ord nådde inn til henne. De var som vatt. Hun kunne ikke skrive. Det som fantes av tekst til bli hos meg, var enkelte scener skrevet tidligere. Den aller første, den som Ørstavik forsto ville utvikles til en ny roman, kom til henne kun som et bilde: En kvinne på kne på en flytebrygge ser ned i vannet. I Minneapolis, USA. Hun skulle bli Judith, hovedperson i roman-jegets roman, skrevet fra Italia. En stor utfordring skulle bli å knytte roman-jegets egen historie sammen med Judiths, til én roman.
Fortid som endres
Det første utdraget Ørstavik leste på Litteraturhuset, var åpningen av boka. Her bidro professor Per Bruvik til en interessant dialog om tid, om nået. Han oppfattet nået i åpningen som flytende. Mer enn bare som bevegelser i tid. Romanen starter som skildring av fortellerens barndom, og veksler mellom tilbakeblikk og fortellerens refleksjoner. Hanne Ørstavik var enig og mente å kunne avvise at fortid er noe fast og uforanderlig. Når barndom erindres, er den til stede i nået, den er presens. Fortiden endres fordi vi kontinuerlig endres, også i synet på det fortidige.
Overfor sine lesere i Bergen viste Hanne Ørstavik at romanen bli hos meg er blitt en roman der mange av trådene hun har vært opptatt av i sitt forfatterskap, møtes, og syntes godt om Litteraturhuset i Bergens tittel for bokbadet: «Kjærlighet som litterært prosjekt».
PulsePilgrim 