Galicia, nordvest i Spania. Ned mellom klippene, vandrende ned til stranden, kommer et følge på syv sortkledte menn. Den åttende, en kvinne, er barbeint; kjolen, sort som det skulderlange håret, stryker ømt over sanden, og snart kvinnens hånd – over en klippe med ansiktets form. 

av Øyvind Lerø
publisert i «PILEGRIMEN» 1-2014

Toner fra en fiolin glir sørgmodig over følget, beveger seg på en dis av strykere, og – om vi lytter intenst – til et svakt åndedrett som fra vind. Men det er havet, som lar tidens bølger rulle inn og klore mot klippene. Vinden, derimot, stryker seg gjennom det sorte sløret kvinnen har i hånden. Hun er en vakker sjel. Vinden vet.

Hun sørger. Dansen er stilnet, og gravfølget, folkemusikkgruppen Luar na Lubre – musikalsk preget av Galicias keltisk arv med med akustisk gitar, fiolin og sekkepipe – gir kvinnen styrke til å fremføre sitt vemod over Santiago de Compostela.

Musikkvideoen til «Chove en Santiago», dens vakre bilder og toner, senket seg dypt i mitt hjerte. Om vakker på det ytre plan, er den også sublim og mystisk; de sorte klærne, havet, vinden; ‘MAR’ står skrevet i sanden… 

I Spania er havet en velbrukt metafor når menneskets dyp av stemninger og følelser skal uttrykkes. Havet rommer det kjente og det skjulte. For oss, en referanse til å forstå uttrykket el duende; det er «kraften kunstneren må kjempe med og overvinne for å kunne skape … en mystisk kraft som alle kjenner og ingen filosof kan forklare.»

Kvinnen stryker hånden ømt over et forsteinet ansikt. Og havet over sanden. Da det trekker sin kappe tilbake, er noe annet skrevet der, hentet opp fra dypet; et navn, en mann sitert ovenfor: Lorca. 

El duende

Det var for å døyve ventetiden før min andre vandring i Spania at jeg på nyåret bestemte meg for å oversette «Chove en Santiago» til norsk. Det skulle også bli en vandring i en mørk og trist dal i spansk historie. Jeg kom veien om Lorca, mannen bak teksten Luar na Lubre fremfører.

Det er 1932. Dikteren som skal bli en av Spanias fremste – Federico Garcia Lorca – besøker Galicia. I områdene rundt pilegrimsbyen skriver han seks galiciske dikt: Seis Poemas Galegos. Et av disse er kjent etter førstelinjen: «Chove en Santiago» (det regner i Santiago). Originalt er tittelen: «Madrigal á Cibda de Santiago» – Madrigal til byen Santiago.

Et annet i samlingen er det mest umiddelbare pilegrimsdiktet: “Pilegrimsferd til Vår frue av båten”. Diktet er en hyllest til den berømte kirken i Muxia nord for Finisterre – verdens ende – Nuestra Señora de la Barca. Den er de sjøfarendes sanktuarium, men som 1. juledag 2013 dessverre brant og ble betydelig ødelagt.

Et tredje er ‘Santiago-månens dans’. I sin diktning var Lorca opptatt av månen, mørket og døden – uten at det skal forstås suicidalt. «Ekte kunst kan bare finnes der også døden er til stede», sa han, og hadde ‘el duende’ i tankene, en kraft som ikke skulle forstås som et rent indre forhold: «el duende er også evnen til å berøre tilhøreren.» Vi erfarer den.

Les mer Spansk borgerkrig og vakker poesi – «Chove en Santiago» på norsk →